Gardeball 2014

Dagen startet ganske rolig, og planer var fraværende frem til halv to, da jeg hadde frisørtime. Allikevel rakk vi på ett eller annet vis ikke å spise frokost. Det var med andre ord ingen overromantisk start på dagen, men med kebab i magen var min bedre halvdel blid og sjarmerende igjen. Vi sjekket inn på Grand Hotel klokka tre, hvor jeg ble overlatt til meg selv, da Henning skulle sette fra seg bilen. Dette så jeg på som en gyllen mulighet til å få på seg fillene (med dette mener jeg den altfor dyre, men dog fantastiske kjolen) og sette klar champagnen.

En time senere var vi begge pyntet, glassene tomme og vi følte en brennende nervøsitet for denne minglingen som formelle anledninger ofte fører med seg. Og med god grunn! Small talk er virkelig ingen av oss sin sterke side, men heldigvis har vi gjennom snart fem år opparbeidet en fungerende måte å kommunisere med hverandre på. Konfekten på bordende rundt var ren skuffelse, men de kunne jo sikkert ikke ha Smash sånn rett før middagen. Det lar seg godt gjøre å spise bare én, ikke sant?



Føttene begynte å gjør ganske vondt i 14 cm høye Louboutin, så det var en lettelse å sparke de under bordet da middagen startet. Etter å ha bli skuffet ned i stolen og trøkt inntil bordet av en gentleman av en gardist da. Noe som var veldig hyggelig, men vi ble enige om å holde til én dag i uka. Smashen var enda mer etterlengtet etter å ha blitt servert rå ørret til forrett, som gjerne skulle ønske den var laget til sushi. Men da de overlegne servitørene trippet inn med hjortefilet og røstipotet, rant det av kjeften, og det var vanskelig å holde albuene vekk fra bordet. Uten at jeg helt vet hvorfor. Før desserten sviktet både Louboutins og strømpebukser (og kanskje edruheten) meg da jeg på Askepott-vis la igjen den ene skoen i trappen. Heldigvis hadde jeg en stødig gardist i armen som reddet meg fra en ydmykende død, og jeg fikk vist fram de altfor dyre skoene til de som kom bak. Vinn-vinn. Desserten var ikke gastronomisk, så den fortjener ikke så mye mer skriveplass enn dette.



Etter en forvirrende polynese og skakkjørt vals var det tid for freestyle (etter min oppfatning). Vi sveipa selvfølgelig dansegulvet med våre eksepsjonelle danseferdigheter. Både bokstavelig og figurativt. Vi var mildt sagt slitne begge to da vi ankom hotellrommet rundt midnatt, men kvelden sluttet ikke der. Et kles- og skoskift senere ga nye krefter, og det var tid for den noe improviserte etterfesten. Det ble dessverre ikke leid inn lokale, og vi tilbrakte resten av kvelden med å bli jagd fra rom til rom av en av hotellets ansatte. Alt i alt en meget vellykket kveld. Dagen derpå bød på badekar og hotellfrokost, og plutselig var Gardeballet over. 





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anniken Aronsen

Anniken Aronsen

20, Oslo

Navnet er Anniken, byen er Oslo og tilværelsen er student.

Kategorier

Arkiv

hits